Integrasjonsskatten

En økonomidirektør kan fortelle deg hva hvert system koster, på euroen. Lisenser, hosting, support, implementeringspartneren. Det ingen kan fortelle deg, er hva skjøtene koster — eksportene, avstemmingene, personen som vet hvilket av to tall som er det riktige.

Det arbeidet har ingen egen budsjettpost, fordi det ikke er noens prosjekt. Det er fordelt på dusinvis av personer i små porsjoner, og summen er nesten alltid større enn programvaren det binder sammen.

Der skatten betales

Dobbeltregistrering. Det samme faktumet tastes inn i et annet system fordi det første ikke kan si fra til det andre. Hver for seg to minutter, samlet en stilling.

Avstemming. To systemer er uenige, og noen må fastslå hvilket som har rett. Det er rutine, satt i kalenderen, og behandles som normalt i stedet for som en feil.

Venting. Et steg som ikke kan starte fordi posten ikke har nådd frem. Nattlige batchkjøringer er det klassiske eksempelet: arbeid som kunne skjedd klokken fire om ettermiddagen, skjer klokken ni neste morgen.

Møtet. Det ukentlige møtet som finnes for å sette sammen et bilde intet system har. Tell deltakerne og gang med timene, og spør så hva det ville kostet om bildet rett og slett fantes.

Vedlikehold av koblinger. Hver integrasjon er et lite stykke programvare uten eier, som går i stykker når en av sidene endres, og som oppdages å ha gått i stykker gjennom en følgefeil lenger ned i kjeden i stedet for gjennom et varsel.

Skjønn om tillit. Erfarne medarbeidere vet hvilke felt i hvilke systemer som er til å stole på. Den kunnskapen er reell, verdifull og udokumentert, og den forsvinner når de slutter.

Hvorfor det aldri blir fikset

Det er usynlig. Ingen enkelthendelse er verdt å nevne, så ingen enkelthendelse blir noen gang eskalert.

Å fikse det er ikke et prosjekt. Å bytte ut et system er et prosjekt med en start og en slutt. Å fjerne en skjøt er en strukturell endring som berører to eiere, der hver mener at den andre bør flytte seg.

Leverandørene har ingen insentiver. Hvert produkt tjener på å være registersystemet, og ingen tjener på å gjøre seg lett å forlate. Integrasjonsstandarder finnes og implementeres akkurat så langt som innkjøp krever.

Folk tilpasser seg. Organisasjonen går så effektivt rundt skjøtene at kostnaden slutter å se ut som en kostnad og begynner å se ut som selve jobben.

Slik måler du den

Velg én prosess fra start til slutt — fra forespørsel til innbetaling, eller fra ordre til levering. Gå gjennom den sammen med dem som gjør jobben, og skriv ned hvert punkt der informasjon flyttes mellom systemer og et menneske er involvert.

Noter for hvert punkt hvor lang tid det tar og hvor ofte det skjer. Gang sammen. Tallet du får, er integrasjonsskatten på én prosess, og de fleste virksomheter finner at den overstiger lisenskostnaden for systemene som inngår.

Still så det vanskeligere spørsmålet: hvor mye av forsinkelsen i prosessen er beslutningstid, og hvor mye er overføringstid? I de fleste virksomheter er det siste størst, og det betyr at organisasjonen er treg av grunner som ikke har noe med hvor raskt noen bestemmer seg, å gjøre.

Hva dette taler for

Ikke bedre integrasjon. Færre ting å integrere.

Én post fjerner ikke arbeid fordi den er mer avansert; den fjerner arbeid fordi overføringssteget slutter å finnes. Det er en mindre spennende påstand enn det meste forretningsprogramvare kommer med, og det er hele argumentet.